Skogbehandling langs kraftlinjer. Teorigrunnlag

Abstract

Trefall på linjene forårsaket av vind og snø er et stort og økende problem for nettselskapene. En endring av skogbehandlingen kan redusere dette problemet. En langsiktig oppbygging av stabil skog bør gjøres der det i dag er ungskog, og dette gjøres i hovedsak ved å gi tynne ut i ungskogfasen og la trærne får god plass til å utvikle solide rotsystemer og trestammer, samt å tilstrebe en homogen skog med rettvokste trær med regelmessige, symmetriske trekroner. Man oppnå da en høy enkelttre-stabilitet. Det anbefales at trærne langs kraftlinjene generelt har et D/H-forhold på minst 1,5 (diameter i brysthøyde målt i cm dividert på trehøyde målt i m), mens dette forholdet bør økes der det er høy risiko eller høy KILE-kostnad, og det kan reduseres der risiko og KILE er lav. Der det i dag er eldre og gammel skog må man unngå hogst, eller være varsom med hogst, særlig bredding og tynning. I eldre og gammel skog består stabiliteten i stor grad av sosial stabilitet, dvs at trærne støtter og skjermer hverandre, og den sosial stabiliteten reduseres ved hogst. Hvor langt man bør gå i en ny og endret skogbehandling på en gitt linjestrekning avhenger av risikofaktorer og konsekvens (KILE –kostnader) på denne strekningen. I det langsiktige arbeidet med å bygge opp stabil skog fra ungskogfasen må man ta hensyn til risikofaktorene på stedet som sådan. Disse risikofaktorene består av jorddybde og andre jordbunnsforhold som påvirker trærnes mulighet til solid forankring med rotsystemet, av den terrengmessige eksponeringen for vind, samt hvor klimatisk utsatt stedet er for sterk vind og sterke snøfall med våt snø. I det kortsiktige arbeidet der man har eldre og gammel skog må man også ta hensyn til risikofaktorene ved den skoen som står der nå. Dette er faktorer som D/H-forhold, trehøyde, treslag, homogenitet på skogen og trærnes helsetilstand.