Effekt- og resultatindikatorer for Innovasjon Norges virkemidler til jordbruksforetak
Abstract
Virkemidlene som er rettet mot jordbruket, består i hovedsak av investeringsstøtte, ofte i form av kontantbidrag og av rentestøtte til et lån som dekker resten av investeringen. Tilleggsnæringer kan også få tilskudd til blant annet markedsundersøkelser og bedriftsutvikling. Virkemidlene som faller inn under Bygdeutviklingsordningen (BUordningen) er evaluert tidligere (Pettersen m.fl. 2009). Konklusjonen var at BUordningen først og fremst er et virkemiddel for å stimulere til investeringer i jordbruket. Det er vanskelig å påvise effekter av virkemidlene på det økonomiske resultatet. Investeringsstøtte virker som en kompensasjon for lav lønnsomhet i jordbruket. Andre analyser av investeringer på gårdsbruk (Haukås og Solberg 2012) viser at effekten på lønnsomhet kan være liten sammenlignet med gårdsbruk som ikke investerer. I beste fall tar det tid før investeringer får positiv effekt på lønnsomhet. Siden jordbruksforetaket selv må velge å søke om tilskudd fra Innovasjon Norge, har mottakere gjennomgått en seleksjonsprosess og kan ikke uten videre sammenlignes med ikke-mottakere. Denne metodiske utfordringen er løst gjennom «propensity score matching», der et nytt utvalg blir laget utfra sannsynligheten for at foretaket mottar støtte fra Innovasjon Norge. Denne metoden eliminerer noe av skeivheten som kan oppstå ved seleksjon, og gjør det mulig å bruke standard paneldataanalyse på det nye utvalget. For tradisjonelt jordbruk ble det lagd fire indikatorer; inntekt, lønnsomhet, totalkapitalrentabilitet og arbeidsproduktivitet. Tilsagn om støtte fra Innovasjon Norge var en av flere forklaringsvariabler i regresjonsanalysen. Effekten på indikatorene er også beregnet for tilleggsnæringer og for gårdsbruk med melk- og storfeproduksjon, som utgjør en stor andel av mottakerne. Effekten på indikatorene er generelt sett negativ, med varierende statistisk signifikans. Tre år etter tilsagn endres fortegnet på effekten til positivt for noen indikatorer, men med liten eller ingen statistisk signifikans. Endringen fra negativ til positiv kan altså skyldes tilfeldigheter. Vi kan dermed ikke si noe om effekten på sikt. Resultatene er det samme for både tradisjonelt jordbruk, melk- og storfeprodusenter og tilleggsnæringer. Analysen av tilleggsnæringer har i tillegg noen metodiske utfordringer. Definisjonen av tilleggsnæring i driftsgranskingene gjør at selv med et utvalg laget med «propensity score matching», vil noen foretak i oppstartsfasen bli sammenlignet med godt etablerte foretak med stabil inntekt. Våre resultater er i tråd med tidligere evaluering av BU-midler og analyse av investeringer i jordbruket (Pettersen m.fl. 2009). Mange investeringer er ikke forventet å ha noen effekt på økonomiske indikatorer på kort sikt. Eventuelle positive effekter vil først dukke opp flere år etter selve investeringen. Det koster å investere. I tillegg til de direkte investeringskostnadene, vil mange gårdbrukere øke egen arbeidsinnsats både under og etter selve investeringen. Dette gjør at arbeidsproduktivitet reduseres. I tillegg kan inntekt bli redusert når investeringen krever at produksjon reduseres ved for eksempel ombygging av fjøs. Likevel har jordbruket en høy produktivitetsvekst og investeringer er helt nødvendig for denne utviklingen. Selv om effekten er vanskelig å påvise, betyr mangelen på positiv sammenheng mellom investeringer og økonomiske resultater ikke at investeringer ikke fremmer produktivitetsvekst. Det må imidlertid utvikles bedre verktøy og metoder for å vise hvordan enkeltinvesteringer leder til produktivitetsvekst.