CAP 2013: Hva betyr det for norsk matsektor?

Abstract

Formålet med dette notatet er å gi en kortfattet oversikt over EUs nyeste reform av sin felles jordbrukspolitikk (CAP – Common Agricultural Policy) i 2013. I tillegg til en beskrivelse av selve reformen og bakenforliggende drivkrefter, drøftes i notatet spesielt hvordan reformen vil kunne påvirke norsk matindustri. Notatet begynner med en beskrivelse av naturgitte, strukturelle, politiske og økonomiske rammebetingelser for jordbrukssektoren og matindustrien i EU. Dernest følger en oversikt over CAP-reformen og en utdyping av enkelte aktuelle aspekter som de pågående forhandlingene mellom EU og USA om en transatlantisk frihandelsavtale (TTIP - Transatlantic Trade and Investment Partnership), bortfall av melkekvoter og bortfall av sukkerkvoter. Avslutningsvis diskuteres funnene som oppsummeres som følger: • CAP-reformen 2013 er ikke en radikal omlegging av EUs jordbrukspolitikk, men en opprydding i eksisterende virkemiddelbruk. • Bedre legitimering, starten på en utjevning av tilskudd innen land og mellom land samt økt nasjonal fleksibilitet (men ikke juridisk myndighetsoverføring tilbake til medlemsland) er viktige kjennetegn ved reformen. • CAP-reformen fører ikke jordbruket i EU i mer proteksjonistisk retning. Budsjett-støtten reduseres i faste priser; utfasing av melkekvoter fra 2015 og sukkerkvoter fra 2017 ligger fast. • I lys av EUs økonomiske og finansielle krise fremstår reduksjonen i jordbruksstøtten i EUs langtidsbudsjett som nokså begrenset. Samtidig øker budsjettstøttens relative betydning for jordbruket siden prisene har blitt redusert over tid. • EU-parlamentets medbestemmelse og deltakelse i den politiske beslutningsprosessen har ikke ført til en betydelig omlegging av CAP. Samordning av CAP-reformen og EUs langtidsbudsjett kan imidlertid ha ført til lavere ambisjoner på jordbruk. • Prisene for viktige jordbruksprodukter i EU har blitt redusert ned mot nivået på verdensmarkedet i løpet av de siste 20 årene. Prisene vil derfor i større grad bevege seg i takt med de internasjonale prisene. • EU har gjennom reduserte råvarepriser i løpet av de siste 20 årene styrket sin internasjonale konkurranseevne, og EU har relativt sett styrket sitt importvern siden tollsatsene er uendret. • Avstanden mellom råvarepriser i Norge og EU vil i stor grad være bestemt av utviklingen på verdensmarkedet og norsk jordbrukspolitikk. • Norsk matindustri, og særlig den delen som er basert på bearbeidede jordbruksvarer (RÅK-industrien), må regne med økt ustabilitet siden råvareprisene i EU i større grad enn tidligere vil samvariere med de internasjonale prisene.