Behov for konkurransepolitikk og landbrukssamvirke – Mulige momenter ved en landbruks‐ og matpolitisk vurdering av samarbeidsavtalen ICA/Norgesgruppen

Abstract

Norgesgruppen og ICA Norge har inngått avtale om samarbeid om innkjøp og distribusjon. Konkurransemyndigheten vil vurdere om avtalen er i strid med Konkurranseloven. Det må forventes at myndighetene også vil vurdere om avtalen truer andre viktige samfunnsinteresser. Norgesgruppen har bedt om en vurdering av om landbruks‐ og matpolitiske hensyn kan ha en selvstendig betydning for myndighetenes vurdering av avtalen, eller om slike hensyn kan forventes å bli ivaretatt av konkurransemyndighetene. Notatet drøfter derfor følgende: (1) Hvilke landbruks‐ og matpolitiske hensyn kan bli berørt av samarbeidsavtalen mellom ICA og Norgesgruppen, og (2) hvilke er de for myndighetene relevante alternativene til den foreliggende avtalen? Dernest skal notatet forsøke å redegjøre for om det er grunn til å forvente at landbruks‐ og matpolitiske myndigheter og konkurransemyndigheter har ulikt syn på betydningen av samarbeidsavtalens konsekvenser og eller på den relative verdien av ulike relevante alternativer. Drøftingen er sterkt forenklet. Notatet drøfter ikke det forvaltningsrettslige grunnlaget for eventuelle inngrep mot avtalen eller for ulike tiltak som kan bøte på konsekvensene. Videre ser notatet bort fra mulige tilpasninger i avtalen f.eks. som følge av behandlingen hos konkurransemyndighetene. Vi har heller ikke i forbindelse med arbeidet, mottatt noen nærmere informasjon om avtalen utover det som er allment kjent fra medienes beskrivelse. Konklusjonen er at det er ett område hvor det er spesiell grunn til å forvente at landbruks‐ og matmyndighetene vil ha et annet syn på samarbeidsavtalen enn konkurransemyndighetene. Det er synet på mulige konsekvenser for landbrukssamvirkets rolle i markedsordningene for jordbruksvarer. De to myndighetene kan legge ulik vekt på betydningen av eventuell økt kjøpermakt og økt vertikal kontroll mot leverandørleddet. Om dette fører til at landbruks‐ og matpolitikken får en selvstendig innflytelse på myndighetenes håndtering av samarbeidsavtalen, er likevel tvilsomt. Det synes mer sannsynlig at økt konsentrasjon kan aktualisere tilpasninger i markedsordningene med sikte på å gjøre markedsreguleringen mer robust for endringer i strukturen på både leverandør‐ og paraplykjedeleddet i matsektoren.