| dc.description.abstract | Utsetting av ørret er et mye brukt tiltak for forsterkning av fiskebestanden i vann med lav reproduksjon i forhold til fiskeaktiviteten. Det finnes lite data på hvor godt tiltaket virker, og hvor mange av de utsatte ørretene som blir fisket. I denne undersøkelsen ble det målt, veid og merket 2642 ørreter som ble satt ut i 88 vann i Akershus, Oslo og Østfold. Opplysninger om gjenfangster ble innhentet gjennom en fiskekonkurranse der fiskere kunne vinne premier ved å registrere fangstene sine, både merkede og umerkede, på en internettside opprettet for prosjektet. Det ble benyttet to typer merker der den ene ga større premier. Ved hjelp av fangsttallene for de forskjellige årsklassene var det da mulig å beregne graden av underrapportering. Prosjektet varte i tre år, og da hadde totalt 300 fiskere meldt inn fangster. Av disse var 14 % kvinner og 86 % menn. 17 % var under 20 år, og 41,4 % var mellom 20 og 40. Gjennomsnittsalderen var 37 år. 36 % var medlem av NJFF. De fleste reiste mindre enn 15 km i luftlinje for å fiske, og kort vei fra parkeringsplass ga flere besøkere til vannet. De fleste meldte inn én fangst. Høyere alder ga større sannsynlighet for flere fangster. Meitefiske var vanligst (44 %), etterfulgt av sluk/spinner/wobbler (31 %) og fluefiske (25 %). Fisket i disse områdene favner videre enn hva som er funnet andre steder, med høyere kvinneandel, høyere andel barn og unge, lavere gjennomsnittsalder og høyere andel mindre erfarne fiskere. Det antas at dette henger sammen med den gode tilgjengeligheten til fiskevannene og at ørretfiske i større grad er et lavterskelfiske enn f.eks. laksefiske. Det ble meldt inn rundt 625 fangster, hvorav 394 var merket. Fangstsannsynligheten for treårig ørret satt ut om våren var 45–62 % den første sesongen. For toårig ørret satt ut om våren var den 29–37 % den første sesongen, og for tosomrig ørret satt ut om høsten var den 27–38 % påfølgende sesong. Sannsynligheten for å overleve til neste sesong, gitt at fisken ikke ble fanget, var 5–15 % for treårig fisk, 7–28 % for toårig fisk og 51–84 % for tosomrig fisk. Totalt blir størst andel av de treårige fanget, mens de tosomrige lever lengst i det fri. Registreringssannsynligheten for gråmerket fisk (liten premie) var 34–40 %, mens den for blåmerket fisk (stor premie) var 68–79 %. Vektutviklingen var best for de tosomrige fiskene og dårligst for de treårige. I vann med gjedde var overlevelsen lavere enn i vann uten gjedde. Å sette ut to- eller treårig fisk om våren kan egne seg f.eks. i vann med høyt fisketrykk der man vil at flest mulig skal få fisk. Å sette ut tosomrige om høsten kan egne seg der man ønsker at fisken skal gå en stund i vannet, evt. reprodusere, før den blir fanget, dvs. typisk i mer villmarkspregete vann. | |
