Arealregnskap for utmark. Arealstatistikk for Finnmark
Abstract
Mål og metode: I denne rapporten for Finnmark presenteres materiale som er samla inn i
forbindelse med etableringa av et arealregnskap for utmark med basis i en nasjonal utvalgsundersøkelse av arealdekket. Materialet omfatter 164 utvalgsflater lagt systematisk ut over fylket. Disse flatene utgjør en liten, men likevel statistisk forventningsrett utvalgsundersøkelse av arealdekket.
Spesielt vil materialet gi opplysninger om utmarka som utfyller registerdata og data fra
andre undersøkelser. For arealtyper med mindre arealdekning enn 5 % vil usikkerheten være stor.
Metoden som blir benytta i ”Arealregnskap for utmark” er ei utvalgskartlegging, nær knytta tilden europeiske Lucas-metoden, men tilpassa norske forhold. Målet er å gi noenlunde presiseresultat samla for Norge og for større regioner. Metoden tar utgangspunkt i et nettverk av storruter på 18 x 18 kilometer som er lagt ut i kartprojeksjonen UTM-33/WGS84. I sentrum av hver storrute er det plassert ei feltflate på 1500 x 600 meter (0,9 km2). Denne flata blir vegetasjonskartlagt etter Skog og landskap sin instruks for vegetasjonskartlegging på oversiktsnivå. I tillegg blir det samla inn data om arealdekke og arealbruk i 10 punkt innafor flata.
Naturforhold: Finnmark ligger lengst nord og aust i Norge, og er det klart største av våre fylker. Det har ei lang og djupt innskåret kystlinje med lange og breie fjordstrekninger som deler opp landmassen til store halvøyer. Mest variert er landskapet i nordvest, med store øyer og sund, trange fjorder, tinder og breer. Kyst- og fjordlandskapet i Aust-Finnmark har vidder og platåfjell som brått ender mot en bratt næringskyst og åpent hav. Finnmarksvidda utgjør det meste av indre Finnmark og dekker mer enn tredjeparten av fylkesarealet. Det utjamna landskapet veksler mellom skogvidder, snaue åsdrag, myrer og vatn.
Berggrunnen har stor betydning for variasjonen i vegetasjonstyper. Finnmark har ei markert todeling av fylket med en sørlig halvdel med hovedsakelig harde grunnfjellsbergarter, og en nordlig halvdel dominert av skyvedekker med sandsteiner, skifre, konglomerater og flere. Grunnfjellet med gneiser og granitter gir et næringsfattig jordsmonn. Her dominerer nøysomme vegetasjonstyper, mest lav- og lyngdominert skog og hei samt næringssvake myrer. Skyvedekkene med kambriske avsetninger i nord er svært variable i hardhet og næringsinnhold. Glimmerskifer, leirskifer, fyllitt, samt dolomittmarmor og andre karbonatbergarter er særlig gunstige for jordsmonndanning og plantevekst. Godt innslag av engbjørkeskog, rik sumpskog og engvegetasjon i fjellet er typisk her.
Morene er den mest utbredte lausmassetypen i fylket. Den opptrer sparsomt i ytre deler, mens frekvens og mektighet auker sterkt mot indre deler. Størstedelen av furumoene i Finnmark ligger på tørre breelvavsetninger. Elveavsetninger er rik på finmateriale og danner oftest et næringsrikt jordsmonn. De er mest utbredt langs nedre deler av de største elvene. Hav- og fjordavsetninger forekommer i fjord- og kyststrøk og i nedre deler av dalføra. Forvitringsjord er mest utbredt der det er lause sedimentbergarter.
Finnmark fylke med si vide utstrekning og vekslinger i topografi og høgdelag gir stor variasjon i temperatur og nedbør. Den nordlige beliggenheten setter også sitt preg på været. Klimaet følger i grove trekk det vanlige mønsteret fra kyst mot innland. På målestasjonene varierer årsmiddel for temperatur mellom ÷3,1 og +3,6 °C. Nedbøren varierer mellom 345 og 914 mm i årsnedbør. Finnmark er det nedbørfattigste fylket i Norge.
Arealdekket i Finnmark: Av de 54 typene i kartleggingssystemet er 40 representert i fylket. I tillegg kommer ferskvatn der data er henta fra Statens kartverk sin database N50. Bare 7 typer dekker mer enn 5 % av arealet. 2e rishei er klart størst av disse med 21,2 %. Videre følger 2c lavhei og 4a lav- og lyngrik bjørkeskog, begge med 13,6 %, 12b ur og blokkmark 8,8 %, 9c grasmyr 6,5 % og ferskvatn 5,9 %. 10 typer har fra 1 til 5 % av arealet.
Skoggrensa representerer et markert skille i voksevilkår og landskapsbilde, og utvalget av typer vil være forskjellig over og under denne grensa. Det er vanskelig å sette eksakt skoggrense i Finnmark da overgangene mellom skog og snaumark ofte er diffuse, og fordi det ofte er andre faktorer enn temperaturklimaet som setter grenser for skogutbredelsen. Utførte beregninger viser at 45 % av Finnmark ligger under skoggrensa og 55 % over.
I Finnmark er 25 % av arealet dekt av skog. Under skoggrensa utgjør skogen 56 %. På 90 % av skogarealet er bjørk dominerende treslag, 9 % er furu og 1 % andre treslag der setervier, gråor og osp er de vanligste. 6 vegetasjons- eller arealtyper dekker mer enn 5 % av arealet under skoggrensa. Høgest dekning har 4a lav- og lyngrik bjørkeskog med 30,4 % av arealet. Videre følger 4b blåbærbjørkeskog 13,9 %, 2e rishei 10,5 %, 9c grasmyr 9,0 %, 9a rismyr 8,8 % og ferskvatn 8,3 %. 7 typer dekker mellom 1 og 5 % av arealet. I alt er 33 av 54 typer til stede her. Ferskvatn kommer i tillegg.
Arealet over skoggrensa utgjør 55 % av arealet i Finnmark. Her kan vegetasjonen deles i lågalpin sone, mellomalpin sone og høgalpin sone. Snaufjellsarealet i Finnmark tilhører i hovedsak lågalpin sone. En liten del ligger i mellomalpin, mens høgalpin bare har en ubetydelig andel. 4 vegetasjons- eller arealtyper dekker 5 % eller mer av arealet over skoggrensa. 2e rishei med 29,7 % og 2c lavhei 22,7 %, har sterk dominans. 12b ur og blokkmark dekker 15,6 % av arealet og 1c frostmark, letype 5,4 %. 9 typer har mellom 1 og 5 % dekning. Til sammen er 30 vegetasjons- og arealtyper kartlagt over skoggrensa. Ferskvatn kommer i tillegg.