Norsk landbrukspolitikk – endret handlefrihet under nye internasjonale rammer

Abstract

Hovedfokus i denne rapporten er rettet mot hvordan internasjonalisering har påvirket utviklingen i landbrukspolitikken og i sentrale landbruksinstitusjoner fra 1975 og fram til 2000. Viktige spørsmål som belyses, er: Hva preger reformene i dette tidsrommet? Hvilken betydning har internasjonaliseringen hatt for reformprosessene? Hvilke andre faktorer kan forklare gjennomføringen av reformer? Den tettere koplingen av landbrukets utvikling til den internasjonale utviklingen representerer noe nytt i forhold til tidligere, og illustrerer at landbruket er blitt «åpnet» for påvirkning fra nasjonale og internasjonale omgivelser. Internasjonaliseringen har derfor også påvirket den politiske styringen nasjonalt. Rapporten viser at det i løpet av den aktuelle perioden har skjedd en rekke reformer som har endret de landbrukspolitiske prosessene. Inntektsmålet har gått over fra å være et konkret mål med spesifiserte virkemidler, til å bli en mer uforpliktende og generell formulering. Importvernet er - i hovedsak pga. GATT/WTOavtalen - blitt lagt om fra et system med kvantitative reguleringer og sesongmessige importforbud, til et system med tollsatser. Støtten til jordbruket økte kraftig på slutten av 1970-tallet - først og fremst pga. vedtaket fra 1975 («opptrappingsvedtaket ») om å heve gjennomsnittlig inntekt i jordbruket pr. årsverk til gjennomsnittlig industriarbeiderlønn - men har senere stagnert og til dels blitt redusert. Dette skyldes både nasjonale politiske målsettinger og rammer fastsatt i WTO. I tillegg til disse endringene har det på 1980- og 1990-tallet vært et økt konfliktnivå mellom bondeorganisasjonene og staten, samtidig som det er blitt gjennomført flere institusjonelle endringer. Nedleggelsen av landbrukskomiteen i Stortinget er bare ett eksempel. […]