| dc.description.abstract | Denne rapporten gir en beskrivelse av skogsveger i bynære områder, med en vurdering av hvorvidt de kan fylle en flerbruksfunksjon i forhold til tradisjonelt skogbruk og friluftsliv. Et hovedspørsmål var om hensyn til friluftslivet fører til en dårligere vegstandard enn det som kreves i normalene for skogsveger. Det ble undersøkt både vegtekniske krav, miljøtilpasning og hensyn til andre brukere. Fem veger, to traktorveger og tre bilveger, i fire områder i Bergen kommune ble valgt ut til undersøkelsen. To veger var bygd med tradisjonell materialbruk, dvs. naturlig underbygning og bærelag av stein, mens to veger var bygd med flis fra rivningsavfall som underbygning og asfaltrester eller stein som bærelag. En veg var en kombinasjon av disse typene. På fire av vegene var vegskråningene dekt med ulike kombinasjoner av jord, grøntavfall og hygienisert kloakkslam som var tilsådd med gras. Registreringene ble foretatt gjennom målinger og beskrivelser av potensielle avvik i forhold til vegnormalene, og av faktorer som ble antatt å være av betydning for friluftsliv. Det ble funnet få avvik fra vegnormalene. Innvendingene gjaldt møteplasser som var for korte og trær som sto for nær vegkantene. Noen kurver hadde for liten breddeutvidelse i forhold til radius. Det forekom også at grøfter var for grunne og at stikkrenner var for korte eller hadde for lite overdekning. Vegene hadde generelt god linjeføring og landskapstilpasning. Flis i vegkroppen gjør det mulig å legge vegene utenom knauser og fjell, samtidig som inngrepet blir mindre ved passering av myrer. De dekte vegskråningene gror fort til med gras og urter. Vegkryss med andre veger eller stier hadde god utforming. Landemerker, dvs. formasjoner eller innretninger som lett kan gjenkjennes, ble funnet langs alle vegene. Opplevelsesverdiene var ivaretatt på en tilfredsstillende måte. Graden av tilrettelegging var forskjellig fra veg til veg, men et forbedringspotensial ble avdekket i forhold til informasjon og skilting. | |
