| dc.description.abstract | At jordbrukslandskapet i Norge forandrer seg er ikke noe nytt fenomen. Faktum er at dette nærmest har vært en kontinuerlig prosess med ulike faser opp gjennom historien. I enkelte perioder, som for eksempel i årene først på 1900-tallet med stor arbeidsledighet, høy utvandring, og et sterkt politisk fokus på nasjonens potensiale for sjølberging, ble jordbruket mange steder sett på som et virkemiddel for å beholde unge mennesker på bygdene samt å gi dem meningsfullt arbeid. Utfordringen var å gi dem jord å dyrke, så i denne perioden ble det igangsatt og gjennomført omfattende bureising og nydyrkingsprosjekter over hele landet, med statlige tilskudd. Noen tiår senere var fokus rettet mot effektivisering og intensivering av jordbruksproduksjonen. Dette resulterte blant annet i en omfattende bakkeplanering og bekkelukking særlig i områder egnet for korndyrking. Det var viktig at jordene var store og flate og ikke små og oppbrutte av åpne grøfter, åkerreiner og bekker. De skulle nemlig være egnet for drift med store maskiner, ettersom traktoren nå hadde erstattet hesten i norsk jordbruk. Også disse landskapsendringene foregikk i stor grad med statsstøtte. | |
