| dc.description.abstract | Det er et skogpolitisk mål at norsk skogbruk skal utøves på en slik måte at det biologiske mangfoldet bevares på sikt. Begrepet nøkkelbiotoper står idag sentralt i arbeidet med å identifisere og forvalte skog som man anser som viktig i denne sammenheng. På oppdrag fra Levende Skog har prosjektets målstning vært å innhente kunnskap om nøkkelbiotoper i Norge slik at det blir tilgjengelig for praktisk skogbruk. Nøkkelbiotoper er et nytt Skandinavisk begrep, utviklet i Sverige og senere tilpasset norske forhold. Nøkkelbiotoper representerer i praksis små og spredte biotoper som antas å ha større betydning for biologisk mangfold enn arealene omkring. Opprinnelig var begrepet knyttet til områder med rødlistearter, men er senere utvidet til også å omfatte sjeldne naturtyper. Det synes å herske usikkerhet om hva nøkkelbiotoper egentlig er. Denne usikkerheten har bl.a sammenheng med hvor vidt nøkkelbiotoper oppfattes som et biologisk fenomen, dvs. "hot-spots" med naturlig overhyppighet av sjeldne arter, eller om det er et forvaltningsbegrep som skal fange opp "restbiotoper" som er i ferd med å forsvinne. Det synes å være svak vitenskapelig dokumentasjon på at sjeldne arter naturlig opptrer klumpvis (hot spots). På den annen side er det bred enighet om at mange naturtyper er i ferd med å bli svært sjeldne, og lokalt har forsvunnet i områder med intensivt skogbruk. I slike kulturskog-områder vil det derfor være lett å indentifisere eventuelle restbiotoper med naturskog-preg. På denne bakgrunn har prosjektet definert nøkkelbiotop som et avgrenset forvaltningsområde som opprettes for å bevare eller nyskape verdifulle biotoper som ikke ivaretas ved dagens skogbruk. Graden av overlapp i lokal utbredelse av organismer har stor betydning for hvor effektivt nøkkelbiotoper vil være for bevaring av biologisk mangfold. Dersom sjeldne arter, over et bredt spekter av artsgrupper, har stor romlig overlapp i forekomst (hot-spots), bør bevaring av nøkkelbiotoper stå sentralt i en langsiktig forvaltning av biologisk mangfold (forutsatt at størrelsen og spredningsmulighetene mellom dem er tilstrekkelig). Hvis så ikke er tilfelle, eller hvis graden av romlig overlapp er liten, kan en forvaltningsstrategi med tyngdepunkt i stedstilpassede tiltak generelt i skoglandskapet være et bedre valg (forutsatt at organismene tåler hogstinngrepene). Viktig i denne sammenheng er på hvilken romlig skala overlapp i forekomst finner sted. Dagens dokumenterte hot-spots (ti-talls kvadratkilometer og større) ligger på et skala-nivå som langt overgår areal-omfanget av nøkkelbiotoper. Rapporten diskuterer nøkkelbiotoper i et langsiktig tidsperspektiv _(''kontinuitet"), vurderer bruken av ulike "indikatorer", og sammenfatter i hvilken grad rødlistearter fanges opp gjennom en slik forvaltnings-strategi. Tilsammen 15 nøkkelbiotoper deles inn i 3 kategorier; Restbiotoper i skog omfatter (1) brann-biotoper, (2) gammel lauvskog, (3)fleraldret gammel granskog, (4)fleraldret gammelfuruskog og (5)fleraldret gammel edellauvskog. Stedsbetingede biotoper omfatter (6) kalkområder, (7) vassdrag, (8) rikmyr, (9) bergvegg, (10) flommark, (11) ravine, (12) bekkekløft og (13) rasmark. Restbiotoper utenfor skog omfatter (14) hagemarkskog, og (15) naturbeite. Det gis kortfattede beskrivelser av viktige økologiske prosesser, skogstrukturer og tilhørende rødlistearter. Totalt er 262 rødlistearter vurdert å være truet av skogbruk. Av disse har 119 arter biotopkrav som knytter de opp til en eller flere av nøkkelbiotopene. Dette utgjør 7% av de skogslevende rødlisteartene. | en_US |
