Vånd (Arvicola amphibius) i jordbrukslandskapet. Resultat fra casestudie på faktorer som påvirker skadeomfang av vånd på Helgelandskysten og forslag til skadedempende tiltak
Research report
Published version
Permanent lenke
http://hdl.handle.net/11250/2587949Utgivelsesdato
2019-02Metadata
Vis full innførselSamlinger
- Divisjon for miljø og naturressurser [746]
- NIBIO RAPPORT [1470]
- Publikasjoner fra CRIStin - NIBIO [4493]
Sammendrag
I etterkant av den store veksten i våndbestanden i deler av ytre Helgeland i 2014-2015 har en i dette prosjektet sett på forhold som har påvirket omfanget av skader på innmark og en har vurdert ulike metoder for å restaurere eng etter slike skader. Resultatene viser en sammenheng mellom skadeomfang av vånd og opphør og/eller svak arealbruk på innmark, stor forekomst av åpne kanaler, fravær av beiting og manglende jordarbeiding. I beite finner en bare en fjerdedel av skadeomfanget sammenlignet med areal der drift er opphørt. Tilsvarende har en i ny eng fått bare halvparten så stort skadeomfang som i gammel eng. Resultatene har trolig først og fremst med konkurranse mellom planteetere, predasjon og mengden av rotugras å gjøre. Beitedyra er en direkte konkurrent til vånd på grønn biomasse om sommeren, og trakk av storfe kan dessuten ødelegge inngangen til hiene for vånd og føre til større jordpakking. Samtidig vil kontinuerlig beiting av storfe og spesielt sau holde vegetasjonsdekket lavt. Dette gjør at det blir vanskeligere for vånden å holde seg skjult og risikoen for predasjon vil dermed øke betydelig. Beiting både i utmark og også på innmark etter 2. slått er derfor viktig for å holde bestanden av vånd nede. Innholdet av hundekjeks og høymole øker med engalder, og dette er arter med røtter som er preferert for vånd. Før utbruddet var det svært mye hundekjeks i innmark i studieområdet på Austbø, Blomsøy og Hestøy, men denne arten er nå nesten forsvunnet i etterkant av utbruddet (Annie Henriksen, pers.medd).