Effekten av skadefelling av grågås (Anser anser) for grovfôr-produksjonen på et nordnorsk gårdsbruk

Abstract

Beiteskader fra gås, her grågås (Anser anser), er et økende problem for små, mellomstore og store årdsbruk flere steder i Norge. Beiteskadene har økt i takt med den økende bestanden av grågås de siste tiår, som kan skyldes en rekke faktorer, blant annet klimaendringer. Beiteskader fra gås kan deles inn i 1) tap av grovfôr (gress), 2) tap av spirer og såkorn, 3) store mengder avføring som reduserer kvaliteten på innhøstet fôr, 4) nedtråkking av gress/spirer og 5) spredning av frø fra uønskete planter og vekster. I dette prosjektet har vi kartlagt omfanget av beiteskader på grovfôrproduksjon på Musvær og estimert det økonomiske tapet gårdsdriften påføres. Musvær er en øygruppe som ligger ytterst mot havet, vest for Kvaløya i Troms. Gårdsdriften på Musvær har i de siste årene blitt mer påvirket av gåsebeiting. Som et avbøtende tiltak mot beiteskader har prosjektet sett på effekten av skadefelling av grågås, gjennomført etter en detaljert plan. Vi ønsket å estimere antallet grågås som minimum må felles for å oppnå en avbøtende effekt. Prosjektet konkluderer med at grågåsa på Musvær kan spise opp mot halvparten av gresset på et jorde og legge igjen betydelig mengder med ekskrementer om gjessene tillates å beite fritt. Et testforsøk viste at ekskrementer fra grågås kan ligge uberørt på et jorde i opptil 2 måneder og vil derfor kunne komme med i både første og andre slått. Tapet av grovfôr på det hardest beitede jordet utgjorde ca. NOK 30 000 estimert fra første og andre slått tilsammen, beregnet når det må erstattes med innkjøp av fullgodt erstatningsfôr. Siden dette jordet var så tilgriset av ekskrementer fra grågås at bøndene ikke vil høste det som fôr til husdyra sine, og jordet ansees som tapt, er det reelle tapet betydelig høyere. Uten skadefelling på nærliggende arealer vil antall gjess som beitet på dette arealet antakelig vært større og tapene enda større.....